JORDSKJELV
Forklaring:
Et jordskjelv er vibrasjoner i jordoverflaten forårsaket av at energi plutselig frigjøres. Jordskjelv oppstår der plater går rett mot hverandre eller går i motsatt retning fra hverandre. Det bygger seg opp en spenning ved plategrensene, denne spenningen øker helt til den svakeste sonen ved plategrensene gir etter, og vi får et brudd. Energien som utløses, forplanter seg som bølger i jorda i alle retninger ut fra bruddsenteret.
Eksempel:
Ved et skjelv i Alaska i 1964 ble bakken på den ene siden av forkastningen løftet hele 13 meter i forhold til den andre.
Resultat:
Ingen glemmer vell ødeleggelsene etter tsunamien som rammet mange land ved indiahavet den 26. Desember 2004. Et jordskjelv på havbunnen forårsaket denne forferdelige hendelsen.
VULKANER
Forklaring:
Vulkanisme starter med at deler av matelen begynner å smelte slik at det dannes ”lommer” med magma. Temperaturen ligger her på ca 1200-1400 grader celsius. Der den smeltede mantelmassen kommer i kontakt med kontinentskorpa, vil skorpa smelte. Når magmaen kommer opp til overflata og all gassen i den blir frigjort, blir bergarten lava liggende igjen.
Eksempel:
Om gasstrykket i vulkanen er kraftig nok, kan vulkankjeglen bli sprengt bort, og bare støv og gass kommer ut av åpningen. Dette var tilfellet da Mount St. Helens i Rocky Mountains eksploderte i 1980.
Resultat:
Kan være katastrofale for mennesker og samfunn. Et eksempel er askenedfallet etter vulkanen på Island, dette rammet ikke bare Norden, men hele verden.
FJELLKJEDFOLDNING
Forklaring:
Der havbunnsplate møter kontinentplate. Der kontinent møter kontinent. Plater blir altså presset mot hverandre, de presses oppåver og danner derfor fjellkjeder.
Eksempel og Resultat:
I det østlige Stillehavet glir nazcaplata østover og kolliderer med den søramerikanske plata. Nazcaplata presses ned under den søramerikanske plata, og vi får en dyphavsgrop. Havbunnen i kollisjonssonen er skjøvet og foldet sammen, og platekolleksjonen forårsaker vulkansk aktivitet på land der platene gnisser mot hverandre. Det dannes en fjellkjede av havdyr høyt oppe i fjellene, noe som forteller at tidligere havbunn nå er skjøvet sammen og er blitt til fjell.
Platebevegelser.
I 1912 lanserte Alfred Wegener teorien om kontinentaldrift, en teori som tok utgangspunkt i at alle verdens kontinenter en gang hang sammen til ett stort superkonintent. Dette kontinentet valgte han å kalle Pangea. Få var enige med denne teorien.
Femti år senere, i 1962, kom teorien om havbunnsspredning, lagd av Harry Hess. Den var basert på at både kontinentene og havbunnen bevegde seg, fordi de er oppdelt i flere jordskorpeplater. En plate er ett stort stykke av jordas overflate, og de er i stand til å bevege seg som en enhet – litt som ett isflak i vann.
En plate består av jordskorpe og de øverste 100 km av mantelen. Den nederste delen av platen er så varm at der har mantelen smeltet, og det er dette som gjør at platene kan bevege seg lettere. Men hva er motoren bak selve bevegelsen? Det kalles konveksjonsstrømmer og fungerer slik:
Midthavsrygg:
Midthavsrygger oppstår ved at plater driver fra hverandre. Det finnes i de store verdenshavene, og kalles rygger fordi havbunnen hever seg. Det kan også oppstå langstrekte sprekker som blir fylt igjen med lava, og da oppstår det ny havbunn. På grunn av den vulkanske aktiviteten kan det til og med bli bygd opp en undersjøisk fjellkjede, og enkelte fjell kan bli så høye att de rekker over havoverflaten.
Den norske øya Jan Mayen er ett eksempel på ett slikt vulkanfjell. Den er en del av den midtatlantiske ryggen i Antlaterhavet.
Dyphavsgrop:
Når to havbunnsplater blir presset ned og bøyes under hver andre, oppstår det en dyp og langstrakt grøft på havbunnen. Disse grøftene kalles dyphavsgroper, og de finnes i alle verdenshav. Ett eksempel på en dyphavsgrop finner vi ved kanten av den filippinske havbunnsplaten, sør for Japan, hvor den store stillehavsplaten blir presset ned under den filippinske. Havbunnsgropen som har oppstått av dette kalles Marianegropa, og bunnen ligger 11034 m under havets overflate. Det gjør denne til verdens dypeste.
Det kan også vokse opp undersjøiske vulkanfjell opp over havoverflaten, dersom det oppstår vulkansk aktivitet i forbindelse med at den ene platen blir presset under den andre. Fjell som dette kan lage en vulkans øybue, som for eksempel øygruppen Nord-Marianene.
I 1912 lanserte Alfred Wegener teorien om kontinentaldrift, en teori som tok utgangspunkt i at alle verdens kontinenter en gang hang sammen til ett stort superkonintent. Dette kontinentet valgte han å kalle Pangea. Få var enige med denne teorien.
Femti år senere, i 1962, kom teorien om havbunnsspredning, lagd av Harry Hess. Den var basert på at både kontinentene og havbunnen bevegde seg, fordi de er oppdelt i flere jordskorpeplater. En plate er ett stort stykke av jordas overflate, og de er i stand til å bevege seg som en enhet – litt som ett isflak i vann.
En plate består av jordskorpe og de øverste 100 km av mantelen. Den nederste delen av platen er så varm at der har mantelen smeltet, og det er dette som gjør at platene kan bevege seg lettere. Men hva er motoren bak selve bevegelsen? Det kalles konveksjonsstrømmer og fungerer slik:
Midthavsrygg:
Midthavsrygger oppstår ved at plater driver fra hverandre. Det finnes i de store verdenshavene, og kalles rygger fordi havbunnen hever seg. Det kan også oppstå langstrekte sprekker som blir fylt igjen med lava, og da oppstår det ny havbunn. På grunn av den vulkanske aktiviteten kan det til og med bli bygd opp en undersjøisk fjellkjede, og enkelte fjell kan bli så høye att de rekker over havoverflaten.
Den norske øya Jan Mayen er ett eksempel på ett slikt vulkanfjell. Den er en del av den midtatlantiske ryggen i Antlaterhavet.
Dyphavsgrop:
Når to havbunnsplater blir presset ned og bøyes under hver andre, oppstår det en dyp og langstrakt grøft på havbunnen. Disse grøftene kalles dyphavsgroper, og de finnes i alle verdenshav. Ett eksempel på en dyphavsgrop finner vi ved kanten av den filippinske havbunnsplaten, sør for Japan, hvor den store stillehavsplaten blir presset ned under den filippinske. Havbunnsgropen som har oppstått av dette kalles Marianegropa, og bunnen ligger 11034 m under havets overflate. Det gjør denne til verdens dypeste.
Det kan også vokse opp undersjøiske vulkanfjell opp over havoverflaten, dersom det oppstår vulkansk aktivitet i forbindelse med at den ene platen blir presset under den andre. Fjell som dette kan lage en vulkans øybue, som for eksempel øygruppen Nord-Marianene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar